§3 Elevens beste og eleven sin rett til å bli høyrd
Barnekonvensjonen art. 3 og art. 12, Grunnlova § 104 og forvaltningslova § 17 gir alle barn ein rett til å bli høyrd i saker som omhandlar dei og at barnet sitt beste skal vera eit grunnleggande omsyn.
Omsynet til barnet sitt beste er ein rettigheit, eit grunnleggande omsyn og en saksbehandlingsregel. Det betyr at omsynet til barnet sitt beste alltid skal vurderast, og det vil være en saksbehandlingsfeil dersom ei slik vurdering ikkje er gjort. Omsynet til barnet sitt beste er ikkje den einaste faktoren, men ein svært viktig faktor. I vurderinga av kva som er eleven sitt beste, vil eleven si oppfatning vera sentral. Det er likevel ikkje alltid at eleven eller føresette si mening er til det beste for eleven.
Alle barn har rett til å bli høyrd i saker som vedkjem dei. Dette gjeld uavhengig av alder eller føresetnadar. Det må alltid vurderast om eleven er høyrd godt nok i saken eller om ein må høyre eleven sjølv. Utgangspunktet er at barnet skal høyrast direkte, men barnet kan også høyrast gjennom objektive personar, føresette, gjennom brev m.m. Det kan også tenkast at barnet si stemme kjem tydeleg nok fram i anna dokumentasjon. Barnet har ikkje ein plikt til å uttala seg.